Etter i saumane

”Etter i saumane.
Kultur og politikk i arbeiderklassens hundreår.”

Av Kjartan Fløgstad

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2016 (336 sider)

Kjartan Fløgstad har skapt forargelse og høy debattemperatur med sin siste essaysamling. Her angriper han et akademisk miljø knyttet til Universitetet i Oslo, helt konkret ”Nettverk for studier i totalitære regime- og tankeformer” (NEST).* Dette miljøet frontes av samfunnsforskere som Bernt Hagtvet, Øystein Sørensen og Nina Witoszek, og opptrer i følge Fløgstad som et ”tankepoliti”. Sammen med høyreorienterte ”tenketanker” som Civita leder de an i et ideologisk felttog, der de kort fortalt fremstiller kommunisme og nazisme som to alen av samme stykke; totalitære ideologier som nærmest er åndelige tvillinger.

I den nye boken vil Kjartan Fløgstad ”gå den liberale vestlege sjølvforståinga nærmare etter i saumane.” Bl.a. mener Fløgstad å kunne påvise at filosofen Hannah Arendt forståelse av nazismen, slik den skildres i boken ”Eichmann i Jerusalem”, er foreldet. Dette rammer særlig nevnte Hagtvet, som har bygget nærmest hele sin forståelse av nazismen på hennes arbeider. Gjennom det som for denne anmelderen fremstår som et solid kildegrunnlag, viser Fløgstad at nazismen og fascismen ikke var et pøbelvelde drevet frem av de underprivilegerte, men tvert imot et eliteprosjekt. Fascismens suksess kan forklares ved at den ble adoptert og omfavnet av de ledende klassene, mens sosialismens og kommunismens oppslutning hadde helt andre røtter. Hagtvet har for øvrig nektet å møte Fløgstad i åpen debatt, siden han betrakter ham som en ”klovn.” Fløgstad kaller Hagtvet for feig. Slik er debattklimaet i 2016.

Men mer om innholdet. Fløgstad kaller 1900-tallet for ”arbeiderklassens hundreår”, en periode der den organiserte arbeiderklassen vant mange store seiere. På sett og vis maktet arbeiderbevegelsen å temme kapitalismen, og skapte egalitære samfunn aldri tidligere sett i historien. Men nå er historiske seiere i ferd med å gå tapt, arbeiderbevegelsen er på vikende front, og de kreftene som klarte å temme kapitalismen er kraftig svekket. Samtidig foregår det altså en storstilt omskriving av historien. Ledende intellektuelle fører an i en demonisering av arbeiderklassen og av den bevegelsen som så drastisk bedret levekårene for millioner av mennesker.

Årets bok fra Fløgstad må sees som en direkte oppfølger til hans tre siste romaner. Ja, ”Etter i saumane” er nærmest for et kildegrunnlag å regne. ”Grense Jakobselv” fra 2009 handlet om det store sivilisasjonssammenbruddet i Europa mellom 1933 og 1945, og de politiske senskadene som fulgte. I ”Nordauspassasjen” fra 2012 fremskrev han en del økonomiske og politiske trender og tegnet opp en dystopi i nær fremtid. Han skildret en pervertert rovkapitalisme, der de politiske makthaverne er så sauset inn i kriminelle nettverk at det ikke er mulig å se forskjell på lovgiver og lovbryter. Etter ”The Panama Papers” virker jo dette nærmest som profetiske visjoner. I ”Magdalenafjorden” fra 2014 var handlingen lagt til perioden mellom 1930 og 1970, og av de mange tema han behandlet var koblingen mellom modernismen i kunsten og den fascistiske bevegelsen. Alle tre romanene spenner opp et imponerende bredt lerret og fremstår som ambisiøse, litterære prosjekter en nobelpriskandidat verdig.

Fløgstad sier selv at hans perspektiv i stor grad springer ut av hans egen klassetilhørighet. Oppvokst i Sauda, og med sine første arbeidsår i industrien, jobbet han deretter som sjømann. Selv om han senere studerte språk og litteratur ved universitetet har han aldri glemt utgangspunktet sitt. Hans forsvar for folkelig kultur vies stor plass i boken. Forsøket på å koble norsk folkemusikk til nazismen, slik en utstilling på Valdres Folkemuseum i 2013 gjorde, vekker Fløgstads raseri. Han dokumenterer her hvordan nazipropagandaen misbrukte norsk folkekultur, helt konkret ved et møte mellom langeleikspilleren Ola Brenmo og SS-lederen Heinrich Himler på Norsk Folkemuseum i 1941. Det var tvert imot den klassiske kunstmusikken som var nazielitens foretrukne musikk, og utallige profilerte navn herfra gjorde store karrierer både før og etter krigen.

Fløgstad tok for øvrig et oppgjør med forsøket på å koble nynorskbevegelsen til nazismen allerede i 2004, i pamfletten ”Brennbart”.

Også innenfor de høyt utdannede elitene, i profesjoner som juss og medisin, var oppslutningen om nazismen stor. Fløgstads kilder viser hvordan disse menneskene stort sett fikk fortsette i sine posisjoner etter krigen. Ja, her er eksempler på nazidommere som på 1930-tallet sendte kommunister i fengsler og konsentrasjonsleire, og som etter krigen fortsatte sin dommergjerning ved å dømme de overlevende for illegal politisk virksomhet en gang til! Krigsoppgjøret rammet bare et fåtall i disse yrkesgruppene.

”Etter i saumane” er på mange måter et kampskrift mot det vi kan kalle nymccarthyismen, de politiske og kulturelle angrepene på alt den sosialistiske arbeiderbevegelsen fikk til i forrige århundre. 

* Det akademiske miljøet ved UIO som Fløgstad angriper heter i dag ”Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati” (NEST)